|
På hundre år Vegar Utne i samtale med Ivar Vatne
Kaffe, sier han allerede før vi har fått satt oss ned - kaffe har gitt meg mye! For det meste hodepine og hjerteklapp, dessuten bilsyke, sure oppstøt, og brune tenner, allikevel ikke så mye som te, når det gjelder det siste. Vi bestiller kaffe. Utne betrakter vindusruten under serveringen og den påfølgende betalingen. Vi slikker på blyanten og skal til å åpne munnen. Jeg er i mot, sier han og lar det blinke snøkledde tinder i de store runde brilleglassene. Vi leter etter notatene våre, men Utne er i støtet. Han lener seg fram over den allerede tømte kaffekoppen.. All denne motstanden. Jeg er i mot all denne motstanden. Mot det ene og mot det andre. Det er misbruk av tid. Ikke sant? Sa jeg tid? De færreste vet hva tid er, og enda mindre hva den skal brukes til, hvis det da ikke gjelder andres. Jeg kan godt drikke litt mer kaffe. Takk? Han bruker fryktelig mye kursiv når han snakker. Men Utne. Ruten Deres. Og diskusjonene som har gått. Hah! Javisst. Men De har ennå ikke selv uttalt Dem, til manges undring. Hvordan reagerte De på at boltene ble fjernet? Reagerte? Det var ingenting å reagere på. Jeg visste at boltene ville bli fjernet, før eller siden. Av vær, eller av vind. Det ble mest vind. De regner debatten som fulgte som bortkastet? Bare langdryg, likegyldig, intetsigende, selvopptatt og villedende. Misbruk av tid, siden De insisterer på å snakke om tid, hele tiden. Hvordan selvopptatt? Uhyre. Men Utne. Alle ble overrasket, over at nettopp De var ute med en boremaskin, ikke sant? En elektrisk boremaskin. De med Deres sporløse ferdsel! Hvorfor denne eskapaden, i moderne stil? Og det i en vegg alle var enige om at det ikke skulle settes bolter i! De har jo selv ofte fremholdt - Hvem er alle? Han kikker i koppen, et øyeblikk får vi det for oss at han har tenkt å spytte i den. Vi. Ikke sant? Vi går ut fra at nettopp vi er alle. Han ser nærmest sørgmodig ut. Det selvbestaltede alle. Det er det jeg er i mot, som jeg allerede har forklart Dem, det var enda til før De fikk satt Dem. Hørte De ikke etter? Han retter seg opp. Nå skal De svare meg på et spørsmål, for en gangs skyld. Vi lar den passere. Utne presser fingertuppene på alle hendene mot kanten av bordet og trekker pusten gjennom alle neseborene, samtidig. Mener De at det er jeg som har forsøkt, jeg sier forsøkt å sette spor etter meg på den veggen? Hvorfor snakker vi ikke heller om treet. Treet? Ja treet. Treet som en eller annen filmatisk nyklatrer har fjernet fra - jeg vil ikke si hvor, men det var nå jeg som åpnet den ruten, da - altså, som jeg sier - fjernet, for å gjøre ruten mer fotogen, går jeg ut ifra? Joda, jeg har også fjernet vegetabilsk materiale, både mose og lav. Men det er da forskjell på å slå i hjel fluer og å skyte hester, synes De ikke? Javisst. Altså. De satte altså bolter i en rute som alt var gått - jeg mener, den var gått, teknisk sett, jeg mener rent teknisk, jeg mener, teknisk rent, ikke en bolt, ikke en - ingenting - sto igjen, etter førstebestigerne. Og De var klar over det? De er mine venner. Akkurat som Dem. Hvorfor sier jeg De til Dem? Ja det må vel du vite? Nei det er det De som skal vite! Det er tross alt du som skriver dette! Vi lar også den passere. Men Utne, burde ikke førstebestigernes eksempel ha blitt respektert, rent prinsipielt? Der! Der sa De det! Det blinker som besatt i de plane brilleglassene, serveringspersonen har nettopp begynt å skjenke i på nytt, men kaffen, vi sverger, kaffen har skjønt det opphøyde i situasjonen, den blir hengende! I luften! En tynn, svakt vibrerende, lysebrun stråle. Prinsipielt! Førstebestigerne! Akkurat! De til overmål og med bilder publiserte førstebestigerne. Og akkurat de selvsamme førstebestigerne kunne i så måte like gjerne ha hengt etter seg et banner! Eller meislet inn og malt med rødt: Dette er vår rute! Vårt fjell, hah! Utne setter seg bedre til rette, og smiler foruroligende mildt. Dersom det skal være slik, hvem er det da som har satt spor etter seg her? Jeg? Tre bolter og ikke et ord? Fire? I et hav av stein? Han tar av seg brillene. Det er greit for meg at boltene ble fjernet. Jeg tror det var fem. De ville ha rustet bort, på like mange hundre år. Innen den tid ligger hele klippen i uren, og selv lever jeg neppe så lenge. Han setter seg triumferende tilbake. Skal ikke den kaffen komme ned snart? Denne sida vart sist endra 17. oktober 2009 © Ivar Vatne
|
Anlegget er nytt, med bensinstasjon, butikk og det hele. Vi har hatt problemer med å treffe ferjene og svinger noe forsinket inn og parkerer og stiger inn i den trehvite og rødrutete kafeteriaen. Vegar Utne er mildt furtende på plass i en krok ved vinduet mot fjorden, han ser forurettet på klokken og gir et stumt bebreidende inntrykk av å ha måttet verge plassen, nærmest kjempe for den, i timevis, kaffekoppen er tom og det kretser en serveringsperson rundt bordet.