|
Are you queuing for this? En julefortelling fra Mallorca
Det var alt en strime av sol øverst i veggen, skyggelinjen krøp merkbart nedover mens vi så på. Det knakk i en kvist, det raslet i stener, det ropte dempet, med ett var det lyder overalt, det var umulig å avgjøre hvor de kom fra i den kjølige morgenluften. Vi holdt øye med stien, snart blinket det i metall og kremtet og smånynnet i krattet under oss. - Are you queuing for this? De var bare to. Hun bar en diger sekk. Han bar de nye fotokopiene med rutebeskrivelsene fra Es Refugí. Vårt eksemplar lå ennå i sekken, jeg visste bare ikke hvilken. Jeg hadde så vidt begynt å skifte bukse. - Queuing? Ah, queuing? Well, yes - no? Vi visste ikke helt. Egentlig sto vi nå bare her, men - heh heh, you know - yes, dette var opplagt den letteste ruten i veggen, men det var en annen - den der til venstre - nei, der, den ja - litt tynnere er den jo, men - vi kunne godt - yes? Solen krøp enda et hakk nedover. - No? Hun hadde fått av seg sekken og utstyret var alt lagt pent ut på bakken, hun kveilet ut tau mens han hadde fått på seg selen og skoene uten at jeg kunne si at jeg hadde sett hvordan. - Oops, I'm sorry. Neida, for all del, han måtte da bare stå på buksa mi, den var gjørmete nok fra før, jeg brukte den til det samme selv, gjorde jeg ikke, kanskje? Stien var da forferdelig gjørmete, var ikke stien forferdelig gjørmete? Det var morgenduggen. Det regnet aldri men det var alltid vått, var det ikke utrolig! Det var da ganske utrolig? - Heheh? Hm. - Vel vel. Jeg mener well well. Vi sto der og ventet litt, og så bare sto vi. Hun hadde én hjelm på og banket prøvende på en annen mens hun fulgte med på hvordan han med stor nøyaktighet gikk over resten av utstyret. Han hadde en uhorvelig mengde utstyr. Vi sto litt til, så ga vi oss. Vi tok sekkene på ryggen og tråkket oppover langs veggen, varmen var i ferd med å nå oss alt før solstrimen. Vi tråklet oss forsiktig fram gjennom det stikkende krattet og kom inn under ruter vi bare hadde hørt om, de så ikke særlig fine ut, vi pakket ut maten og spiste frokost, jeg røkte litt og vi hørte på fluene og ventet på vennene våre som ikke kom. De hadde sikkert dratt til Gubia. Rutene var hardere i Gubia.
Så arbeidet vi oss rolig nedover igjen, vi hoppet over alle de vanskelige rutene og var tilbake ved utgangspunktet samtidig med solstrimen. Han hadde laget standplass seks meter oppe i den atten meter lange svaruten. Han hadde nok av borebolter å henge på, de sto halvannen meter over hverandre i en vakker bue opp til det rustne snufestet og naboruten var mindre enn en meter unna. Da vi kom drev han og rigget utstyr, det hang i systematiske klaser og bunter og knipper over og rundt og under ham, hun sto nede på bakken og lot som hun ikke hadde vondt i nakken av å se på. Jeg begynte på ruten bortenfor naboruten og la første mellomforankring med et bånd gjennom et morsomt hull og gikk videre opp langs den tette bolterekken til jeg var inne under crux'et, rett ved siden av ham, han hadde en lommelykt hengende i det avgjørende fottaket mitt, ute til høyre, jeg ba om stramt tau og hvilte meg litt, - well hello! Ja litt tynnere, denne her ja, heh heh? Kanskje? Litt? Han nikket og humret og lo, han nynnet på en melodi jeg ikke dro kjensel på, han hadde en tepose i munnen, det dampet fra en tetrakter som hang rett over hodet hans, jeg grøsset ved tanken på skoldet britte, han var solbrent nok fra før, jeg kunne ikke la være å kikke på alt utstyret hans - full rack med kiler og klemmer, dobbeltau, ekstra sko. Han hadde en vanntett pose med bøker og kart rett foran nesen, posen var halvt åpen, jeg kjente igjen ryggen på Mirrors in the Cliffs. Jeg bukserte meg forbi og opp, han hadde slynger og fasttau og tauforlengelser pent ordnet, men mange, og han satt i en anordning jeg ikke kunne skjønne meningen med, den lignet mest av alt på noe jeg hadde sett i en dokumentar om tortur, det gjorde vondt i skrittet bare å se på den. - Well yes - Jeg gikk de siste fem metrene helt opp og klippet meg inn, jeg bandt meg ut og trakk tauet gjennom ringen med kjettingen, hun firte meg ned og klatret selv opp, en gang, en gang til, på topptau, så kom hun ned og så spørrende på meg. Hun hadde en liten rift i skoen. Det ropte og det lo nede på stien. Det vrimlet i krattet. Solen varmet. Det drev sigarettrøk, det lyste i neonfiolett og rødt og lycrablått, det strømmet klatresekker inn fra alle kanter. - Are you queuing for this? - No.
Vi satt lenge under veggen nedenfor den mauriske porten og så nedover trappen som var under restaurering og utover slettelandet mot Palma. Vi klatret de to letteste rutene. Vi spiste vannmelonen før den falt sammen. Jeg viste en nysgjerrig tysk forbipasserende den spanske klatreskoen min og hvor mye kortere den var enn foten og han var på ferie og var imøtekommende og sa at det måtte være forferdelig. Vi traff ikke så mange flere.
Etterpå gikk vi ned og spiste middag på gården vi aldri kan bli enige om hva heter, vi hadde sett at det røkte fra pipen til den store ovnen hvor de fyrer med eikeved, det var midt i romjula og vi var de eneste gjestene. Gården heter Es Verger. Vi spiste lammesadel.
Denne sida vart sist endra 6. juni 2018 © Ivar Vatne
|
Vi var tidlig ute, kalksteinen var ennå glatt av dogg der vi balanserte oss opp over de blankpussede blokkene under innsteget til den første ruten og satte sekkene fra oss og sto og hørte på bekken som ikke rant og fuglene som ikke sang og ventet på at pusten skulle bli normal igjen etter den korte anmarsjen.
Vi fikk av oss utstyret. Vi pakket sekkene. Vi dro på oss shorts og de tynneste og ledigste skjortene vi kunne finne, vi gikk nedover stien som var tørr, jeg snublet bare to ganger, uten å trå over. Vi satte oss inn i bilen og rullet vinduene helt ned og kjørte i godt tempo tilbake gjennom Calvía og ut på motorveien mot Palma. Vi kjørte ringveien rundt og tok av mot Inca, ved Consell tok vi til venstre i siste liten, som alltid, i krysset med skiltet som ingen noensinne ser. Vi kjørte opp forbi Alaró og videre helt opp til Orient, vi parkerte og skiftet. Vi gikk gjennom en grind og over en mark og opp mellom oliventrærne til Castell d'Alaró fra baksiden. På veien smakte jeg på en svart oliven som jeg plukket opp fra bakken, den var ikke beregnet for direkte konsum.
